PDF Skriv ut E-post

Fredrikstads/Gamlebyens fjerne fortid

Opptakten til bydannelsen

Under Den nordiske syvårskrigen (1563-70) hadde Svenskekongen Erik XIV satt seg fore å erobre Norge, mens den dansk/norske konge Fredrik II tok sikte på å erobre Sverige. Det førte bl. a. til at Sarpsborg ble brent av fienden i 1567. Ifølge lektor Marin Dehli var det ingen ny tanke å flytte byen Sarpsborg, men det var svenskenes brannherjing som fikk fart i sakene. Flyttingen var ellers diktert ut fra ønsket om å finne et sted hvor næringsmulighetene var bedre. Den 16. august 1567 ga Fredrik II befaling om at byen skulle flyttes. Den 12 september 1567 var forhandlingene sluttført og stedsvalget fastlagt. Plasseringen på østsiden av elva var diktert ut fra byens borgeres behov for bymark. Ettertiden skulle vise at dette var et misgrep. Med en plassering på vestsiden ville man hatt en langt mer hensiktmessig havn, en langt bedre byggegrunn og militært sett et bedre egnet sted å befeste. Etter flyttingen av Sarpsborg beholdt den nye byen navnet, men allerede i kongebrev av 6 februar 1569 hadde byen fått sitt nye navn Fredrikstad. Flyttingen fant sted midt under syvårskrigen, og de stakkars borgere ble hjemsøkt av fiendens herjinger. Tre ganger brant byen innen krigen sluttet i 1570. Det var bare kongemakten som kunne tvinge de arme borgere til ikke igjen å begi seg på flyttefot. Fredrikstad ble fra først av ikke ble bygget som noen festningsby. Det skulle ta nærmere 100 år før planer om utbygging av festningsanleggene ble en realitet.

Fredrikstad blir en festningsby

De første planer om å befeste Fredrikstad kom under Christian IV`s regjeringstid (1588-1648). Han involverte Danmark-Norge i tredveårskrigen (1618-48), en ulykkelig avgjørelse. Landområder gikk tapt, og landet ble brakt til økonomisk ruin. I april 1642 utnevnte han sin 34 år unge svigersønn Hannibal Sehested til stattholder i Norge. Sehested så Fredrikstad som en viktig post i forbindelseslinken mellom Akershus og Båhus festning som da begge lå på norsk territorium. Magasiner ble etablert, byen fikk en viss garnison og provisoriske befestningsanlegg ble anlagt. Kravet om å befeste byen meldte seg allerede i 1645. Den senere stattholder Gregers Krabbe, kansler Jens Bjelke og dennes sønn Jørgen var ved siden av Sehested de fremste talsmenn for å befeste byen. I en kongelig ordre av 12 Juli 1653 ble det gitt konkret oppdrag om å legge frem en plan. Allerede 15. oktober samme år ble det sendt tre alternative plan utkast for festningen med utenverker til Kongen i København. Noe av bakgrunnen for å befeste Fredrikstad var at de utskrevne ikke skulle reise den lange veg til Båhus for å utføre sin plikttjeneste. Dette var en tjeneste som i stor utstrekning besto i å delta i anleggsarbeid under forlegnings- og forpleiningsforhold som medførte mye sykdom og dødsfall. For hjemstedet betød denne lange reise ekstra store omkostninger fordi man lokalt måtte sørge for forpleining på frem - og tilbakereisen. Godkjenning av de fremlagte festningsplaner lot imidlertid vente på seg. På militær side var det uenighet om planenes utforming. Mens Sehested var opptatt av å etablere en forsvarsordning på ren nasjonal basis, finansiert av norske skatteinntekter, var det danske riksråd innstilt på å skjære ned de norske forsvarsutgifter og få overført brorparten av de norske skatteinntekter til moderlandet. I 1651 falt Sehested i unåde, og den sentraladministrasjon han hadde bygget opp i Norge ble oppløst. Fra 1651 ble Danmark-Norge mer og mer engasjert i det europeiske stormaktspill. Den 1 juni erklærte Fredrik III Sverige krig. Krigen bølget en stund fram og tilbake og Sverige erobret etter hvert stor landområder. Krigen varte fram til rundt 1960. Det ble da inngått fredsavtale i København, noe som førte til at Fredrikstad forble en provisorisk befestet by. Direkte angrepet ble den aldri, men trusselen var der stadig. Danmark-Norge hadde tapt Båhuslen, noe som skapte en helt ny situasjon. Forsvaret av grensen og permanent befestning av Fredrikstad ble igjen mer aktuelt. Allerede to måneder etter fredsslutningen forelå det første forslag om permanente befestningsanlegg. Beslutning permanent befestning ble først truffet i 1663.

I Norge ble Fredrik III’s illegitime sønn Ulrik Fredrik Gyldenløwe toneangivende da han i 1664 ble utnevnt til stattholder og stiftsamtmann i Akershus. Året etter ble han øverstkommanderende og fikk dermed den samme makt som Sehested hadde 20 år tidligere. Fredrikstad ble spart for fiendtlige angrep i de kriger som pågikk i 40- og 50-årene. Byens borgere ble hjemsøkt av ulykker og stridigheter. Bybrannen i 1624 hadde vært en katastrofe og rammet de fleste borgere. Krigene førte til store skipstap. Den største belastningen var likevel tvangsinnkvarteringen av utskrevne. Den var grunnlaget for vedvarende stridigheter mellom militæret og borgerne i staden. En ny bybrann i 1653 forverret disse forholdene ytterligere. Langvarig pengenød bidro også til å forsterke elendigheten. Den godkjente plan for Fredrikstad festning er i hovedtrekk lik den struktur festningen har i dag. Byen omsluttes av tre bastioner mot landsiden samt to halvbastioner nord og syd mot elven forbundet med en ravelin mot elven. Arbeidene ble startet opp i 1663 og pågikk til 1666 da man fikk et avbrudd frem til 1672. Sin første kommandant fikk Fredrikstad festning den 6 januar 1662 da oberstløytnant Johan Eberhard Speckhan ble beordret i denne stilling. Først høsten 1663 kunne overkommandanten, general Johan V. Fricks innmelde at festningen var besatt med så mange mann som det nye reglement foreskrev. Dette var imidlertid utskrevne mannskaper. Først i løpet av 1664 var disse blitt avløst av et vervet kompani. Til komplettering av festningens bestykning ble i samme tidsrom 12 skyts av forskjellig kaliber overført fra Akershus festning. Fra da av ble Fredriks


Perioden 1670 til 1720

Den 8 Juni 1676 dro Gyldenløwe i spissen for den norske hær inn i Båhuslen og hadde betydelig fremgang. Mens angrepet på Båhuslen var ment som en avledningsmanøver og for å binde svenske styrker, ble det danske hovedangrep satt inn i Skåne. Dette bildet preget krigen både i 1676 og 1677. Etter hvert som krigslykken snudde seg i Skåne til svenskenes fordel og lokalbefolkningen vendte danskene ryggen, ble Båhuslen i 1678 og 1679 det viktigste kampområde. Til tross for stor innsetting av styrker fra svensk side, maktet Gyldenløwe å holde dem stanget, og seire ble vunnet. Uddevalla og Marstrand ble holdt av de norske styrker helt frem til fredsslutningen.

Denne gang var det i realiteten stormakten Frankrike som dikterte betingelsene for den fredstraktat som den 26 og 27 september 1679 ble inngått mellom Sverige og Danmark-Norge. Til tross for at Danmark-Norge hadde inntatt betydelige deler av de svenske besittelser i Nord-Tyskland, Gottorp, Gotland samt deler av Skåne og Båhuslen, ble man av franskmennene tvunget til å frigi samtlige områder. Bare med hensyn til Gottorps skjebne ga franskmennene danskene frie hender. For første gang ble det så inngått en fredstraktat mellom to nordiske land.

Til tross for sitt vinnende vesen hadde Gyldenløwe vanskeligheter med å få inn de skatter som ble pålagt. Den kostbare krigsføringen tappet landet for ressurser samtidig som utskrivningen av mannskaper både til hæren og den danske marine tømte landsbygden for arbeidsfør ungdom. For Gyldenløve var den store konflikten å skape en kampdyktig og kampvillig norsk hær samtidig som han måtte bruke stadig mer brutale midler for å inndrive de mange ekstraskatter. De som kanskje fikk lide mest under disse forhold var soldatene som ble utsatt for sviktende lønnsutbetaling, sykdom og sult, og garnisonssteder som f eks. Fredrikstad festning som ble utsatt for tvangsinnkvartering og forpleiningsplikt.

Allerede før Den skånske krig (1676-79) ble det arbeidet sterkt for å gjenoppta befestningsarbeidene i Fredrikstad. Tapet av Båhuslen og den tiltagende revansjelyst i Danmark ga Gyldenløve støtte. Til tross for en ny bybrann startet arbeidene opp i stort omfang i 1672 og fortsatte frem til krigsutbruddet i 1676. Under selve krigen måtte man konsentrere seg om provisorier. Først i 1682 gjenopptok man arbeidene for å utføre reparasjoner av de bestående festningsverk og føre utbyggingen videre. Motsetningsforhold og ulike militærfaglige vurderinger bidro til forsinkelser. Naturkreftene bidro med ødeleggelser, og økonomien medførte at utbyggingen av Fredrikstad ikke ble prioritert. De fremlagte planer ble sterkt modifisert. Planlagte murkonstruksjoner ble erstattet av mer midlertidige trekonstruksjoner.

I denne periode ble utenverkene viet større oppmerksomhet. På Kongsten fort ble den provisoriske skanse etter hvert avløst av et permanent fort. Planer for å erstatte de provisoriske befestningsanlegg med mer permanente anlegg ble utarbeidet. Isegrans betydning som utenverk ble sterkt fremhevet. Her ble også visse permanente arbeider utført. Kråkerøys beliggenhet og høyde førte til at man her anla utenverket Christiansport.

Da Christian V døde i 1699 overlot han til sin sønn Fredrik IV et dobbeltmonarki med et sterkt beskåret landområde. Økonomien var sterkt undergravet. Til tross for Gyldenløwes kamp for å hevde Norges interesser hadde skattepengene igjen funnet vei til København. Danske og tyske embetsmenn hersket i Norge. De vervede styrker var også stort sett rekruttert derfra. Norske utskrevne mannskaper ble i fredstid nokså konsekvent brukt som manuell arbeidskraft i befestningsarbeider, også i Fredrikstad. Utskrivningen var mer preget av slikt tvangsarbeid enn opplæring i militære disipliner.

Da Fredrik IV avløste sin far 2 år tidligere hadde erkefienden Sverige fått sin "hjältekonung", Carl XII. I motsetning til sin danske kollega hadde han allerede ved sin tiltredelse som 15-åring fått en imponerende innføring i språk, historie, krigskunst og statsvitenskap. Begge konger ønsket å fremstå som krigsherrer. Fredrik satt bak generalene og trakk i snorene, mens Carl hele tiden var i første linje og ledet sine tropper. I 1999 ble Gyldenløwe avløst av den tyske Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg som øverstkommanderende i Norge. Med sin rike erfaring fra mange felttog på kontinentet og med sterke impulser fra Ludvig XIV’s store festningsekspert, Vauban - engasjerte han seg meget raskt i utbyggingen av de norske befestninger. Mens Fredrik IV kastet seg ut i et mislykket erobringstokt mot Gottorp og kontinentet, konsentrerte Wedel Jarlsberg seg om å konsolidere situasjonen i Norge. Hans befestningsarbeider og andre tiltak bar klar beskjed om at det her bare var rene defensive disposisjoner som skulle treffes. Revansjetanken hadde ikke lenger vind i seilene.

Mens Carl XII bedrev sine hasardiøse og kraftødende felttog på kontinentet, forlot Fredrik IV i 1708 det fredelige Danmark-Norge og bega seg til Italia hvor han levet herrens glade dager. Takket være disse fredsår opplevde også Norge en økonomisk oppgangstid hvor bl.a. eksporten av trelast spilte en stor rolle. Også for Fredrikstad var dette en periode med sterk vekst.tad festning regnet som permanent festningsanlegg.

Carl XII`s nederlag ved Poltava i 1709 fristet imidlertid Fredrik IV over evne. På gjennomreise i Polen sluttet han en alliansetraktat med August II. Nå skulle man gjenerobre de gamle danske provinser i Sør-Sverige. I sitt overmot gikk han i november løs med et angrep på Skåne. Dette skulle utløse Den nordiske elleveårskrig som endte med Carl XII`s fall i en løpegrav foran Fredriksten festnings murer. De danske styrker hadde en viss fremgang. Mangel på materiell og forsyninger førte imidlertid til at de norske styrker ikke overskred grensen, styrkene ble etter hvert hjemsendt, og danskene fikk skikkelig stryk i Skåne. I 1710 fikk Norge en ny øverstkommanderende, Waldemar Løvendal, men heller ikke han maktet med enn et anfall over Svinesund før han måtte trekke seg tilbake.
Initiativet var nå gått over til Carl XII. I ettertid kan man undre seg over at man i den grad kunne prisgi Norge for svenskekongens utfall. Bortsett fra haldensernes heltemodige selvpåtenning av sin by i 1716 - og de herjinger Trøndelag var utsatt for - var det kanskje særlig Fredrikstads borgere som fikk lide. Mens landet som helhet ble utsatt for en meget sterk utskrivning av mannskap til hær og særlig dansk marine samtidig som skattetrykket igjen ble forsterket, lot man stort sett den fortsatte utbygging av Fredrikstad festning i bero. Utbedringer - i form av torvsetting av voller m v fortsatte, men kommandanten, generalmajor Storm måtte i sitt siste leveår i desember 1712 overlevere festningen til sin etterfølger i en tilstand som nærmest samstemte med hans egen skrøpelighet.

1. mai 1704 innførte Fredrik IV den såkalte slottslov med et kollegium som innebar stor grad av selvstyre for Norge. Særlig fikk dette betydning under krigen 1709-1720 hvor forbindelsen med Danmark ofte ble brutt. Ved lovens innføring besøkte Fredrik IV Norge hvor han som første sted den 30. mai steg i land i Fredrikstad hvor han inspiserte festningen før han bega seg videre på sin reise rundt i Sør-Norge. Vedlikehold og utbygging av festningen ble i disse årene preget av i en stadig kamp mot naturkreftene og strid mellom sivile og militære interesser. En status som ble utarbeidet i 1718 over de tiltak som måtte treffes i tilfelle festningen skulle bli beleiret gir et trist bilde av festningen i stort forfall.

I de første år av elleveårskrigen var svenske og dansker engasjert i kampen på kontinentet, mens vi ble spart for krig på norsk jord. Det svenske folk lengtet etter fred, men krigen var Carl XII`s levevei. En ny hær på 40.000 mann ble stampet frem. Planer om et felttog mot Sjælland ble oppgitt. Nå sto Norge for døren. 8. mars 1716 gjorde Carl XII sitt første innfall i Norge. I spissen for hovedstyrken kom han inn over Høland og gikk mot Akershus festning, mens en annen styrke kom via Fredrikshald og Fredriksten før den rykket nordover. Akershus besto prøven, og Carl XII vendte seg så mot Fredrikshald og Fredriksten. Fredrikstad festning var i mellomtiden blitt forsterket med tre danske regimenter. Fredrikshald ble besatt, men borgerne tente på sin egen by. Tordenskiolds seier i Dynekilen - hvor han totalt ødela Carl XII`s transportflåte som skulle bringe med seg de store forsyninger som skulle muliggjøre nedkjempelsen av Fredriksten festning - satte en foreløpig stopper for den fortsatte krigføring. Carl XII måtte vende tilbale til Sverige med uforrettet sak.

To år skulle det gå før han mente seg rustet til å gjenoppta angrepet mot Norge. Sammen med Russland forberedte Fredrik IV et nytt angrep mot Sverige, men Carl XII`s forhandlinger med russerne førte til at disse sviktet danskene. I spissen for 40.000 mann gikk Carl XII i november 1718 til angrep på Fredriksten festning, mens general Carl Gustav Armfelt med en styrke på 7.000 mann rykket inn i Trøndelag. Som kjent endte beleiringen av Fredriksten festning med Carl XII fall i en av løpegravene. Allerede dagen etter hevet svenskene beleiringen og begynte tilbakemarsjen til Sverige med sin falne konge. Svenskenes siste forsøk på å erobre Norge med våpenmakt var dermed avsluttet. Fredrikstad festning ble igjen spart for beleiring og angrep. For general Armfelt`s arme endte felttoget i en tragisk retrett over fjellet hvor mesteparten av styrken frøs i hjel. Sverige var utarmet, og stort bedre sto det ikke til i Danmark-Norge. Likevel prøvde Fredrik IV seg på et nytt innfall i Båhuslen, men styrkene ble snart trukket tilbake. Fredsforhandlingene kunne begynne, og igjen var det stormaktene som dikterte. Alt Fredrik IV oppnådde var at hertugdømmet Gottorp helt ut kom under dansk kontroll.

Ved fredsslutningen i 1720 var Norge preget av å ha vært gjennom en rekke kriger som alle hadde sitt utspring i danskekongens revansjelyst overfor svenskene. Det ene nødsår hadde fulgt på det andre. Sammen med den harde utskrivning hadde flere store epidemier ført til radikal reduksjon av befolkningen. Utlendinger dominerte i alle embeter. Det samme gjaldt den økonomiske herskerklasse som var vokst frem i siste halvpart av det forrige århundre. Fortsatt gikk 2/3 av statens inntekter til København. Den egentlige norske befolkning besto stort sett av bønder, leilendinger og underkuede borgere. Det var kanskje ikke så merkelig om svenskene gjorde seg håp om å bli møtt som befriere. Både angrep i 1716 og særlig det siste angrep i 1718 viste imidlertid nordmennenes vilje til forsvare landet, men til grensen og stort sett ikke lenger. Man ønsket ikke å bytte dansk overherredømme og utsuging med tilsvarende svensk. At man ikke var særlig villig til å gå over grensen, viser like klart at man ikke lenger ønsket å la seg bruke i dansk angrepskrig.


Fredstiden frem til 1784.

I sin samtid fremsto Fredrik IV som seierherre da freden ble sluttet i 1720. Bortsett fra å ha fått herredømme i sitt søndre interesseområde (Gottorp) oppnådde han utad intet med sin krigerske revansjepolitikk. Det var innad han fremsto som seierherren etter å ha konsolidert den allmektige enevoldsherskers posisjon. Han høsten 1730 som en mistroisk og isolert herre i strid med sitt embetsverk og sine undersåtter. Han kom i en permanent konflikt med sin eldste sønn Kristian og søkte etter et temmelig utsvevende liv til slutt trøst i religionen.

Som følge av de fortifikatoriske anlegg ble byen sterkt innsnevret. Festningsbyens bebyggelse ble underlagt strenge restriksjoner. Det ble en stadig strid om byggetomter. Selv om det ble gitt bestemmelser om murbebyggelse for å hindre brann, førte dårlig økonomi til fortsatt trebebyggelse. Sterk utnytting av byggegrunn førte stadig til nye bybranner.

For sivilbefolkningen skapte dette i seg selv store problemer. Meget verre ble det når de militære gjennomførte en hårdhendt innkvartering av de militære mannskaper. Til tider utgjorde de utskrevne arbeidsmannskaper fra alle kanter av Østlandet en større styrke enn den sivile befolkning. I tillegg kom så garnisonens vervede personell av utenlandsk avstamning og så langt fra mors beste barn. Endelig skulle de av offiserene som ikke hadde enge boliger ha standmessig innkvartering. Fredrikstad-borgerne levde i årevis under forhold som ellers bare var vanlig i krig.

Festningsbyen rommet ved siden av militære en sterkt belastet sivilbefolkning som fortsatt var avhengig av side husdyr og akerbruk. Dyrene holdt til i stall og fjøs inne i byen og skulle ut og inn av festningsportene morgen og kveld. Om natten ble portene stengt. Hva dette førte til av strid når en stakkars borger sto med sin bøling foran en stengt byport om kvelden, bemannet utlendinger som man vanskelig forstod, kan man kanskje forestille seg. Denne ansamling av dyr, redskaper og avlinger inne i en landsby var relativt ukjent har til lands, men ellers vanlig mange steder ute i Europa som naturlig følge av de mange kriger og herjinger. De hygieniske forhold var nok forferdelig. Sykdommer og epidemier var en naturlig følge.

Det var sivilbefolkningen og de utskrevne mannskaper som fikk lide mest. Kommandanter, offiserer, underoffiserer og vervede mannskaper (knekter) var stort sett av utenlansk opprinnelse. Deres tid i Fredrikstad var oftest av begrenset varighet. For kommandantens del var det utbygging og vedlikehold av festningen som ble viet den største oppmerksomhet.

Det skal vel ikke underslås at de mange militære utgjorde en inntektskilde for sivilbefolkningen i form av betalt forpleining. Likevel er det vel ingen tvil om at de militæres krav om tukt og orden skadet innbyggernes handelssamkvem med utenverdenen. Grise-krigen er illustrerende for forholdet mellom borgere og militære. For husdyrene, og særlig grisene, var de torvdekkede voller et yndet tilholdssted. Det ble skader på torvsettingen på voller som år om annet ble sukket ut og kjørt inn fra omegnen. Til tross for inngjerding og vakthold, ble særlig grisene de som fikk skylden for skadene. Til slutt begynte de militære å skyte grisene.

- Kampen mot grisene kan en nesten si er gjennomgangstemaet i Fredrikstads krigshistorie, anfører Dehli. -

Det inntrykk man sitter tilbake med etter å ha lest bl a Dehlis historie kan forsøksvis oppsummeres slik:
·  Byens borgere ble som oftest den tapende i sin strid med de militære om de rettigheter som de var tilstått
·  Skiftende kommandanter måtte nødvendigvis prioritere festningens utbygging og vedlikehold. Borgernes ve og vel kom i annen rekke
·  De profesjonelle militære så nok naturlig på Fredrikstad som et midlertidig oppholdssted og prøvde for egen del "å gjøre det beste ut av situasjonen". Dette skjedde i stor utstrekning på befolkningens bekostning i form av overgrep og andre tvangsmidler
·  De norske utskrevne mannskaper ble langt på veg behandlet som tvangsutskrevne med få eller ingen rettigheter. De forpleinings- og sanitærforhold som de ble tilbudt var nærmest umenneskelige. Resultatet ble sykdommer, epidemier og stor dødelighet.

Dette var noe av historien om Fredrikstad til fram mot midten av 1700-tallet. Etter at Fredrikstad fikk utvikle seg på vestsiden av elven skjedde det en oppblomstring av nærings- og kulturliv. I dag ligger festningsbyen tilbake, mettet med historie og uten spor av de stridigheter man tidligere fant mellom militære og borgere. Gjennom samarbeid har man maktet å bevare festningsbyen med en idyll som er unik, men som har lite å gjøre med fortiden.

For oss, de gjenlevende soldater fra Kong Frederik den IV’s Tambourafdeling, er de unike kulissene fra festningsbyen Fredrikstad en historisk arena hvor vi igjen og igjen kan spille ut og gjenskape scener fra en hverdag langt mer dramatisk og smertefull, men også mer spennende og fargerik enn hva vår tid kan tilby - på tross av at vi nå har forflytninger til den andre siden av jorden i jetfart og blod i fjernsynsrødt.

Kildehenvisninger:
Bergeren, Olav:                                                                 Nøytralitet og krig, Oslo 1966.
Bienfait, Anna G:                                                               Ode Hollandsche Turnen Thue Hauge Bind 2,
Netherlands 1943.
Blom, Otto, Kaptein:                                                          Kristian den fjerdes artilleri, hans tøyhuse og
vaabenraad, København 1887.
Blom, Otto, Oberst:                                                           Eldre Danske Metallskyts og Jern Stykker.
Et forarbeid til Artilleriets historie, København 1891.
Dahlie, Erik, Arkitekt MAL:                                                 Bevaringsplan for Festningsbyen Fredrikstad, 3 bind -
utgitt av Gamle Fredrikstad i 1969.
Dehli, Marin, Lektor:                                                         Fredrikstad bys historie, Bind I (1960) og
Bind II (1964) - utgitt av Byhistoriekomiteen.
Dronningens                                                                    Håndbibliotek, København.
Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring          Årbok 1923.
Gamle Fredrikstad                                                            Årsmelding for 1986.
Garde, H G:                                                                     Den dansk-norske Sømagts Historie,
København 1852.
Hoser, I G, Hausmann:                                                      Algemeine Worterbuch der artilleri - Tuningen,
J G Cottaschen Buchhandlung, 4 bind -
utgitt fra 1804 til 1812 med et 5. supplementsbind i 1831.
Jagd, Pjalle Bolten:                                                            Danske Forsvarsanlæg i 5000 år, 3 deler -
utgitt i 1984 og 1986, Martins Forlag, Ringsted, Danmark.
Kong Christian Fredriks dagbok                                           "Fra hans opphold i Norge i 1814 -
utgitt som tillegg til riksrådsforsamlingens
forhandlinger i Kristiania av Grøndall og
sønns Boktrykkeri, 1914.
Løwenørn, Paul:                                                                Opplysende beretninger for de sjøfarende til
de spesielle karter over den norske kyst -
utgitt 1791 - 1803.
Militairt Convesations-Lexicon:                                            Oversatt og bearbeidet etter den tyske -
8 bind, København 1837 - 1843.
Motlaug, Svein, Direktør:                                                    Båtene fra Isegran -
utgitt av Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo 1973