PDF Skriv ut E-post

Europeisk militærhistorie

Barokk militærhistorie og historisk gjenskapning i Østfold, Norge.

Nordens best bevarte festningsby ligger i Fredrikstad – i Østfold fylke i Norge.  Byen Fredrikstad, grunnlagt i 1567, danner det historiske bakteppet for landets ”eldste militæravdeling. Kong Frederik IVs Tambourafdeling har siden stiftelsen i 1997 arbeidet med historisk gjenskapning; sivilt dagligliv,  kulturaktiviteter som musikk, håndverk, mat og kunst, så vel som de rent militærhistoriske temaer blir behandlet og arbeidet med.

Tambourafdelingen bærer den uniform som ført ble fastlagt av kong Christian V ved approbasjon av 1697. Dette var den første enhetlige utforming av en uniform i det Dansk/ Norske arme. Hver enkelt militære regiment ble tildelt sin fargekode slik at de kunne gjenkjennes. Som i andre Europeiske land på samme tid, forteller fargene hvilket regiment  avdelingen tilhører, og Kong Frederik IVs Tambourafdeling tilhører det Smaalensche Regiment. Regimentet rekrutterte på begge sider av Oslofjorden – det som i dag kan gjenfinnes i forsvarets organisasjon som Viken. Regimentets hvitgrå bunnfarge i våpenkjole er standard for alle Dansk/ Norske avdelinger i samme tid, den indigo blå fargen på oppslag, for, vester, bukser og strømper forteller om tilhørigheten – det Smaalensche Regiment.

Historisk sett eksisterte aldri Kong Frederik IVs Tambourafdeling som en regulær militær enhet – som kompani eller i annen struktur. Slik sett er dette falskneri sett med re-enactment-øyne! Allikevel gjenskaper avdelingen en faktisk situasjon – nemlig samlingen av musikere fra regimentet. Slike samlinger er gjennomført, og var forutsetningen for å lære videre signaler og militærmusikk i det Dansk / Norske Forsvar. Det ble gjort gjennom muntlig overlevering og øvelser. Slik sett er aktiviteten Tambourafdelingen gjennomfører en historisk korrekt gjenskapning basert på reell hendelse på begynnelsen av 1700-tallet.

Musikkundervisningen i senbarokken

Opplæringen på denne tiden foregår ved praktiske øvelser, terping og drill. Ved å høre på en som kunne spille foran, og gjenta det han gjorde etterpå. Å skrive ned signaler, rytmikk  og musikk ligger enda nesten 50 år frem i tid når vi er på begynnelsen av 1700-tallet. Vi skal også huske på at den vanlige tambour eller fløytespiller er ikke vant til å lese om han i det heletatt kan noter! Alle nye signaler og marsjer ble ført instruert Regimentstambouren ved livgarden i Danmark. Deretter kom alle andre regimentstambourer til ham og lærte dem, for så å bringe dem videre med seg til tine regimenter og videre helt ut til kompaniene over hele den Dansk Norske tvillingriket. Regimentstrommeslageren fra det Smaalensche Regiment måtte reise med båt til København for å lære det han skulle kunne. Det samme måtte Regimentspiperen (fløytespilleren) gjøre.

På denne måten kan man si at Tambourafdelingen gjenskaper er historisk korrekt – og lsike samlinger finnes dokumentert i København bibliotek i kopperstikk.

Vi har faktisk også hentet vår kunnskap og noter fra Livgarden i København – og på den måten gjenopptatt de bånd som eksisterte mellom Smaalensche og Livgarden på 1700-tallet. Den danske dronnings egen militæravdeling har vært oss svært behjelpelige med signaler og marsj-litteratur.

Under unionen med Sverige fra 1814 til 1905 sørget selvfølgelig den største partneren i unione å plassere sine egne sermonier i dert norske forvar – og der er de enda. I dag er det faktisk bareTambourafdelingen som spiller på piper og Tamburtrommer i en såpass organisert form som vi gjør i hele Norge. Unionen med Sverige brøt spilletradisjonen og den forble død inntil Tamburafdelingen vekket den opp igjen for noen år tilbake.

Gjenskapningen av den eldste militære uniform i Danmark/ Norge.
Kong Frederik IVs Tambourafdelings uniform består av det vanlige herreantrekket fra perioden; Våpen, eller ytterfrakken med navnet Justacord, vest – eller camisol, bukse, en vid skjorte, hatt med en oppbrett, lange strømper og støvler med messingspenne. Hovedfargen i antrekket er - slik kongen befalte - grått. Vi antar at grunnen til valget av en slik, kanskje uvarig, farge var at det var et egnet materiale tilgjengelig – nemlig mange hvite og noen sorte sauer. Blander man det sammen får man som kjent en gråaktig tekstil – og derfor var den enkle og så rimelig å få tak som mulig. Som avdelingskjennetegn hadde Smaalenshe Regiment indigo blå oppslag, vest bukser og fôr i frakken. Støvlene er sorte likesom hatten, og kongens monogram i bronse pryder haten oppbrett på høyre side. For øvrig er alle lærvarer; belter, kruttvesker, og geværremmer i naturlig, gylden farge.

Det finnes ingen direkte avbildninger, tegninger eller mønstre av uniformer fra denne perioden – så vidt vi vet. Det nærmeste vi kommer er stukkaturutsmykningen i riddersalen i Rosenborg Slott i København. Det viser landmilitsen under mønstring. Mange detaljer i uniformen og måten å bære instrument og gevær vises tydelig. I tillegg finner vi enkelte billedlige fremstillinger i form av kopperstikk og små illustrasjoner. Det er ingen grunn til at våre uniformer skulle være av noen annen utforming enn det som var alminnelig i motebildet – med de generelle forbehold at vi ikke var i motens sentrum, og endringer gikk langsommere her enn eller si Europa.

Tambourafdelingen er utstyrt med spesielle knapper; tro kopier av en knapp fra ”vår” periode. Den er formet med Kong Frederiks kronede monogram og tall lenket sammen, er laget i to størrelser; en stor for våpenfrakken og en mindre for vester og bukser. Knappene er satt fast i tekstilene med lisser som er trukket gjennom øglene på baksiden. Dette har to årsaker – en er at de sitte penere på frakken når de ikke henger løst sydd utenpå – den andre er at man på den måten kan bytte knapper på en enkel måte - det er bare å trekke ut lissen, og knappene kan brukes til et annet antrekk. Knapper var kostbare også på 1700-tallet! Denne detaljen ble vi gjort oppmerksomme på av Norsk Folkemuseums systue som en vanlig metode for denne perioden og som stadig er i bruk i norske bunader.

Selve knappen er funnet under utgravninger av Norsk Sjøfartsmuseum i 1967 på vraket av fregatten ”Lossen”. Denne båten var bygget på Isegran – i det første norske marineverftet – i Fredrikstad. ”Lossen” sank i en forferdelig storm som feiet over hele Europa julaften 1717. Den ligger på havets bunn utenfor Hvaler – den store øygruppen mellom Fredrikstad og svenskegrensen. Det er ikke dokumentert hvem som var ombord i skipet, men knappen ble funnet i en kiste sammen med flinter til flintlås-våpen. Det dannet grunnlaget for oss til å tro at den kan ha tilhørt en offiser eller soldat – kanskje en tambour på vei til eller fra København for å lære seg de nye signalene i de siste årene av den store Nordiske krig.

Kompaniet er utstyrt med datidens våpen – korder, piker og musketter.
Bevæpningen i avdelingen er den vanlige glattløpete musketten som er kjent under navnet ”Brown Bess”. Avdelingen kunne også tidsmessig vært utstyrt med luntlåsgevær, men vi har sikre kilder som forteller oss at deler av regimentet blir opplært i ”det nye gevær” allerede på slutten av 1600-tallet!
Den menige soldat har også korde og bajonett. Offizier og Unter-Offizier bærer korder, halvpike og esponton som tegn på offisersverdighet. Unter-Offizier fører hellebard som arbeidverktøy for å holde avstanden i geleddene, rive fiendens soldater ned av hesten, pirke egne soldater i ryggen dersom de ikke avanserte fort nok og tegn på status.

En kort periode tok den Dansk/ Norske arme opp bruken av piker. Dette kommer av den svenske kong Carls XIIs suksess på slagmarken. Og hans avdelinger benyttet fullpiker med en lengde på nesten 5 meter,  med stor suksess.
Tambourafdelingen har laget kopi av piker, og bruker våpenet som opplæringsvåpen. Det er enklere å håndtere enn muskettene som trenger ett års tid for at soldaten skal kunne følge kommandoene på et kvalitativt høyt nok nivå. Det reglement vi benytter til eksersisen av pikene daterer seg tilbake til 1673 og er oversatt fra gotisk tysk i en kopi fra Forsvarsmuseet i Oslo.

Tambourafdelingen opptrer i perioden mellom 1687 og 1718 – avslutningen av den store nordiske krig. Slik sett kan avdelingen benytte så vel pluggbajonett som den mer moderne bajonett med låsfeste rundt siktet utenpå løpet. Vårt eksersisprogram (fra 1740) og –reglement arbeider også med denne bajonetten.

Gehenget soldatene bærer kombinerer festet for korden og bajonetten, slik at bajonetten henger inne i kordegehenget. For å lette manøvre, lading og eksersis bør blankvåpen henge noe over på ryggen – uten å løpe risiko for at soldaten snubler i korden under marsj.

Militærmusikk er for Kong Frederiks IVs Tambourafdeling kanskje den aller viktigste delen av den historiske gjenskapningen

Avdelingen er delt inn i to deler:

  • En del er for de sivile som følger avdelingen i felt og fungerer som støtteapparat for det   militære organisasjonen. Det kan være håndverkere, koner til soldatene, barn og andre interesserte.
  • Den andre delen er for musketterer og andre militærhistorisk interesserte samt musikere – sivil så vel som militære.

Fullt oppsatt skal kompaniet også ha Zimmermann (pioner eller ingeniøravdeling) Profoss (Militærpoliti) og Grenaderer (granatkastere). Disse skal ha noe annerledes uniformer enn den vanlige soldat. For eksempel skal de børe den høye spise hatten med signatuskilt  foran – det såkalte blikket (Das Bleich) der grenadere har en brennende granat og Zimmermannen har korslagte sager som symbol på våpengren.

Kong Frederik IVs Tambourafdeling arbeider for at alle deler av historien skal gjenskapes så godt det lar seg gjøre. Avdelingen har i dag 6 messing trommer med seider. De er eksakte replikaer av Tambourtrommer fra 1700-tallet, slik de i dag finnes i norske museer – med ett unntak – de er ikke spent opp med kalveskinn. Kalveskinn fungerer dårlig i en norsk sommer med duskeregn. De er laget etter gamle forbilder i samarbeid med Norges musikkhøyskole og Brødrene Olsen i Hurdalen Instrumentservice. De er håndlaget og spent opp som trådstrammede trommer. De seks trommene er de eneste i sitt slag i Norge – og hele 16 tommer i diameter – 2 tommer større enn signaltrommene i H.M.Kongens Garde i Oslo – ikke fordi vi ville ha større trommer. Men fordi trommene var så store på 1700-tallet.

Den karakteristiske kraftige, bassfylte, rumlende klangen i disse trommen bærer langt. Vi har fått meldinger på at de når over en avstand på over 3-4 kilometer dersom vinden er gunstig. Ingen hadde hørt slik lyd på nesten 300 år før Kong Frederik IVs Tamburafdelings Tambourer spilte på sine trommer første gang ved overleveringen av instrumentene våren 1997.

Datidens militærmusikk bestod av fløyter og trommer for infanteriet, og trommer og trompeter for artilleri og kavaleri. I dag har Tambourafdelingen kun fløyter og trommer, men i fremtiden vil vi gjerne ha fullt hautboistavdeling med serpenter, skalmeier, oboer og så videre slik man kunne finne det i større hæravdelinger i Europa. Våre seks trefløyter er laget av rosentre og kommer fra Dixie i USA. Når avdelingen har et mindre antall pipere med, benytter fløytistene moderne pikkolofløyter for at de skal bære ut gjennom rekkene.

Hvordan oppførte en avdeling fra 1700-tallet seg i det Dansk Norske forsvar?

Tambourafdelingens eksersis bygger på det Dansk Norske reglement fra 1740. Det bygger på  to hovedhensyn: reglementet er det eldste i de norske forsvarsmuseum som omfatter våre våpen, og det er komplett. Det skal også være det første reglemnt som omhandler samspillet mellom infanteri og artilleri – uten at Tambourafdelingen har vært i stand til å påvise det.

Alle militære avdelinger følger et reglement

Dokumentasjonen for Tambourafdelingen – og Smaalensche Regiments – opprinnelige oppførsel er heller dårlig. Vi har til dags dato ikke funnet samtidige reglement. Forsvarmuseets eldste er først fra 1740 – og har nummer UD 1. Vi vet at det finnes eldre reglement – og benytter som beskrevet over, et eldre for kommandoer for piker. Det samme reglementet omhandler bruk av luntlåsgevær og kan brukes til det om vi velger å ta det våpenet inn i avdelingen.
All erfaring tilsier at utvikling bygger på tidligere bestemmelser, erfaringer og nye metoder og målsettinger. Om vi anvender den erfaringen på det reglementet vi benytter har 1740-reglementet høyst sannsynlig en kjerne av  innhold som ble benyttet av armeene på begynnelsen av 1700-tallet. Vi kan også med stor sannsynelighet anta at en del av det reglementet ikke stod nedtegnet noe sted på begynnelsen av 1700, men allikevel var i praktisk bruk. Og på samme måte kan vi fastslå at enkelte elementer fra den gamle reglementet er fjernet i dette nyere – på samme måte er nye elementer kommet til. Slike endringer kan være gjort av motehensyn, nye vurderinger og ønsker om øket presisjon eller liknende. Problemet er at vi ikke vet hva som er endret.