I dag er det 11. desember – 300 årsdagen for Karl XII fall i løpegraven utenfor Fredriksten Festning i Halden i 1718. Vi velger å dele noe av bakteppet til historien om hvordan det hadde seg at Heltekongen Karl XII befant seg ved Fredriksten den kvelden de fatale skuddene falt. Teksten har vi fått fra Vegar Johansen i Halden og er bearbeidet av oss med tillatelse fra forfatteren.
Alle nødvendige forberedelser var gjort da Kong Karl XII en grå høstmorgen i november 1718 red inn over grensen fra Dalsland. Intet var spart på, denne gang skulle han en gang for alle hamle opp med Norges sterkeste festning, selve nøkkelen til Norge, Fredriksten festning.
I august var det innledet et felttog mot Trøndelag. Det besto av 7000 mann og var under ledelse av Generalløytnant Armfeldt. Men hovedscenen for svenskekongens siste oppvisning skulle, tross tragedien i Tydalsfjellene, bli her i sør. I løpet av to måneder var en arme på 30 000 mann satt i bevegelse. Det ble benyttet lokale grenseoverganger fra Dalsland, de fleste av disse krevende skogstier. Fra Strømstad mot Svinesund var veiene så vidt fremkommelige med hjulredskap. Man kan trekke slutningen det neppe var en dans på roser å gå i krigen for Heltekongen Karl XII, men beinhardt arbeid hvor flere soldater måtte bøte med livet lenge før man i det hele tatt så en norsk soldat.
Det ble etablert en pontongbro over Svinesund, og de svenske styrkene fikk støtte fra Sundborg festning. Sponvigen fort på norsk side ble ødelagt i 1716, men det fantes feltskanser flere steder langs fjorden så det ble ingen hyggelig spasertur over sundet for svenskehæren.
Karl XII fulgte den delen av armeen som rykket inn fra Ed i Dalsland. Ved Forsane ble det samlet 900 soldater til hest. De første av disse, under ledelse av oberst Stenflycht, red ned til Bullaren natt til 9. november. Her kunne de følge hovedveien mot Norge og krysset grensen ved Vassbotten. Kongen selv som fulgte resten av gruppen tok seg frem langs Kornsjøene, og styrkene møttes igjen ved Prestebakke. De norske patruljene i området trakk seg tilbake, og i løpet av ettermiddagen stod den svenske armeen på Iddesletten. Fjordsiden ble inspisert av kongen selv, og en plan ble lagt om å ilandsette tungt beleiringsartilleri ved Furuvarp. Derfra gikk marsjen videre forbi Idd kirke, til Øberg. Her måtte svenskene utbedre en skogssti over Harekasmyra frem til Stutekollen før artilleriet kunne settes i posisjon. Det norske mannskapet på Overberget fulgte svenskenes transporter over Harekasmyra, men alt de kunne gjøre var å vente på det uunngåelige.
Den norske felthæren valgte den 16. november å trekke tilbake til vestsiden av Glomma. Det ble da opp til festningsanleggene å holde stand mot svenskene. Det var langt til Christiania og enda lenger til Bergen. Fredriksten var bare ett av mange strategisk viktig fortifikasjonsanlegg Karl XII ville fått som en trussel i ryggen, om han hadde valgt å gå videre uten å ha kontroll på de.
Så den 19. november rykket svenskehæren frem over Tista ved Bjørnstadvadet. De knyttet dermed kontakt med hovedstyrken som hadde kommet inn over Svinesund. Kjøpstaden Fredrikshald og Fredriksten Festning var omringet av en beleiringsstyrke på 5000 soldater som gikk i gang med å bryte ned motstanden. En klassisk beleiringssituasjon etter 1700 tallets prinsipper var en krevende og langdryg disiplin. Vi kan bare ane hva som gikk gjennom hodene på innbyggerne i og rundt byen, ville vi få en reprise på 1716? Da byen som kjent ble brent til grunnen av innbyggerne for å jage svenskene på flukt.
Beleiringsstyrkens hovedkvarter ble lagt i bruksbebyggelsen ved Tistedal, og leirområdet ble etablert langs adkomsten til Stutekollen. Skånningsfoss ble et viktig knutepunkt som angrepsbase, og samband med styrkene fra Svinesund. 500 meter nærmere byen ligger Kasa. For svenskehæren var stedet en nødvendig sperre mot norske utfall, og et overkommelig utgangspunkt for et angrep på festningen. Imidlertid er det trolig at stedet lå i fase med ildlinjen fra Fredrikstens donjon, så ufarlig var dette ikke. Materialer fra de lokale brukene ble tatt i bruk ved etableringen av forskansninger og transportårer. Nordmennenes forsyningslinjer var avskåret, men Fredriksten var rustet til å håndtere en beleiring. I en uke pågikk kampen om Fredriksten, etter norsk kalender fra 5–11. desember.
Den 8. desember hadde de svenske batteriene til Cronstedt ved Stutekollen klart å påføre strategisk viktige Gyldenløve Fort store skader og fortets tårn var trolig påført betydelige skader allerede 7. desember. Risumbekken var besatt, og mens gjensidig bombardement pågår, forbereder de svenske angriperne en storming mot Gyldenløve.
Gjennom det som trolig var et løpegravssystem klarer 2-300 svenske grenaderer å iverksette stormingen. Gyldenløve som har et mannskap på omtrent 30 soldater, to underoffiserer og en tambour, er under kommando av løytnant Johan Vibe. Fortet var i utgangspunktet bestykket med tre kanoner. Men med de store skadene var artilleriets slagkraft sterkt redusert, og det var et tidsspørsmål før fortet måtte oppgis. Stormingen ble besvart med håndgranater og musketter. Til slutt måtte Vibe som hadde ordre om å fornagle skytset trekke inn i hovedfestningen, og fortet lå nå på svenske hender.
Et mislykket norsk kontraangrep forsøkte å gjenerobre Gyldenløve, og å befri det norske mannskap som ikke lyktes å trekke ut av fortet. Det norske initiativet ble imidlertid stanset av kaptein Wilhelm Claude de Laval, og svenske sappører kunne dermed etablere løpegraver 150 meter nærmere hovedfestningen.
Hva som senere hendte er en historie de fleste kjenner, Kong Karl XII faller for en norsk kule i de samme løpegravene nedenfor festningen bare tre dager senere. Svenskehæren vender slukøret hjem, og Sveriges stormaktstid er over.
