Historie

Opplæringen på denne tiden foregår ved praktiske øvelser, terping og drill. Ved å høre på en som kunne spille foran, og gjenta det han gjorde etterpå. Å skrive ned signaler, rytmikk  og musikk ligger enda nesten 50 år frem i tid når vi er på begynnelsen av 1700-tallet. Vi skal også huske på at den vanlige tambour eller fløytespiller er ikke vant til å lese om han i det heletatt kan noter! Alle nye signaler og marsjer ble ført instruert Regimentstambouren ved livgarden i Danmark. Deretter kom alle andre regimentstambourer til ham og lærte dem, for så å bringe dem videre med seg til tine regimenter og videre helt ut til kompaniene over hele den Dansk Norske tvillingriket. Regimentstrommeslageren fra det Smaalensche Regiment måtte reise med båt til København for å lære det han skulle kunne. Det samme måtte Regimentspiperen (fløytespilleren) gjøre.

På denne måten kan man si at Tambourafdelingen gjenskaper er historisk korrekt – og lsike samlinger finnes dokumentert i København bibliotek i kopperstikk.

Vi har faktisk også hentet vår kunnskap og noter fra Livgarden i København – og på den måten gjenopptatt de bånd som eksisterte mellom Smaalensche og Livgarden på 1700-tallet. Den danske dronnings egen militæravdeling har vært oss svært behjelpelige med signaler og marsj-litteratur.

Under unionen med Sverige fra 1814 til 1905 sørget selvfølgelig den største partneren i unione å plassere sine egne sermonier i dert norske forvar – og der er de enda. I dag er det faktisk bareTambourafdelingen som spiller på piper og Tamburtrommer i en såpass organisert form som vi gjør i hele Norge. Unionen med Sverige brøt spilletradisjonen og den forble død inntil Tamburafdelingen vekket den opp igjen for noen år tilbake.

Gjenskapningen av den eldste militære uniform i Danmark / Norge.
Kong Frederik IVs Tambourafdelings uniform består av det vanlige herreantrekket fra perioden; Våpen, eller ytterfrakken med navnet Justacord, vest – eller camisol, bukse, en vid skjorte, hatt med en oppbrett, lange strømper og støvler med messingspenne. Hovedfargen i antrekket er – slik kongen befalte – grått. Vi antar at grunnen til valget av en slik, kanskje uvarig, farge var at det var et egnet materiale tilgjengelig – nemlig mange hvite og noen sorte sauer. Blander man det sammen får man som kjent en gråaktig tekstil – og derfor var den enkle og så rimelig å få tak som mulig. Som avdelingskjennetegn hadde Smaalenshe Regiment indigo blå oppslag, vest bukser og fôr i frakken. Støvlene er sorte likesom hatten, og kongens monogram i bronse pryder haten oppbrett på høyre side. For øvrig er alle lærvarer; belter, kruttvesker, og geværremmer i naturlig, gylden farge.

Det finnes ingen direkte avbildninger, tegninger eller mønstre av uniformer fra denne perioden – så vidt vi vet. Det nærmeste vi kommer er stukkaturutsmykningen i riddersalen i Rosenborg Slott i København. Det viser landmilitsen under mønstring. Mange detaljer i uniformen og måten å bære instrument og gevær vises tydelig. I tillegg finner vi enkelte billedlige fremstillinger i form av kopperstikk og små illustrasjoner. Det er ingen grunn til at våre uniformer skulle være av noen annen utforming enn det som var alminnelig i motebildet – med de generelle forbehold at vi ikke var i motens sentrum, og endringer gikk langsommere her enn eller si Europa.

Tambourafdelingen er utstyrt med spesielle knapper; tro kopier av en knapp fra ”vår” periode. Den er formet med Kong Frederiks kronede monogram og tall lenket sammen, er laget i to størrelser; en stor for våpenfrakken og en mindre for vester og bukser. Knappene er satt fast i tekstilene med lisser som er trukket gjennom øglene på baksiden. Dette har to årsaker – en er at de sitte penere på frakken når de ikke henger løst sydd utenpå – den andre er at man på den måten kan bytte knapper på en enkel måte – det er bare å trekke ut lissen, og knappene kan brukes til et annet antrekk. Knapper var kostbare også på 1700-tallet! Denne detaljen ble vi gjort oppmerksomme på av Norsk Folkemuseums systue som en vanlig metode for denne perioden og som stadig er i bruk i norske bunader.

Selve knappen er funnet under utgravninger av Norsk Sjøfartsmuseum i 1967 på vraket av fregatten ”Lossen”. Denne båten var bygget på Isegran – i det første norske marineverftet – i Fredrikstad. ”Lossen” sank i en forferdelig storm som feiet over hele Europa julaften 1717. Den ligger på havets bunn utenfor Hvaler – den store øygruppen mellom Fredrikstad og svenskegrensen. Det er ikke dokumentert hvem som var ombord i skipet, men knappen ble funnet i en kiste sammen med flinter til flintlås-våpen. Det dannet grunnlaget for oss til å tro at den kan ha tilhørt en offiser eller soldat – kanskje en tambour på vei til eller fra København for å lære seg de nye signalene i de siste årene av den store Nordiske krig.

Kompaniet er utstyrt med datidens våpen – korder, piker og musketter.
Bevæpningen i avdelingen er den vanlige glattløpete musketten som er kjent under navnet ”Brown Bess”. Avdelingen kunne også tidsmessig vært utstyrt med luntlåsgevær, men vi har sikre kilder som forteller oss at deler av regimentet blir opplært i ”det nye gevær” allerede på slutten av 1600-tallet!
Den menige soldat har også korde og bajonett. Offizier og Unter-Offizier bærer korder, halvpike og esponton som tegn på offisersverdighet. Unter-Offizier fører hellebard som arbeidverktøy for å holde avstanden i geleddene, rive fiendens soldater ned av hesten, pirke egne soldater i ryggen dersom de ikke avanserte fort nok og tegn på status.

En kort periode tok den Dansk / Norske arme opp bruken av piker. Dette kommer av den Svenske kong Carls XIIs suksess på slagmarken. Og hans avdelinger benyttet fullpiker med en lengde på nesten 5 meter,  med stor suksess.
Tambourafdelingen har laget kopi av piker, og bruker våpenet som opplæringsvåpen. Det er enklere å håndtere enn muskettene som trenger ett års tid for at soldaten skal kunne følge kommandoene på et kvalitativt høyt nok nivå. Det reglement vi benytter til eksersisen av pikene daterer seg tilbake til 1673 og er oversatt fra gotisk tysk i en kopi fra Forsvarsmuseet i Oslo.

Tambourafdelingen opptrer i perioden mellom 1687 og 1718 – avslutningen av den store nordiske krig. Slik sett kan avdelingen benytte så vel pluggbajonett som den mer moderne bajonett med låsfeste rundt siktet utenpå løpet. Vårt eksersisprogram (fra 1740) og –reglement arbeider også med denne bajonetten.

Gehenget soldatene bærer kombinerer festet for korden og bajonetten, slik at bajonetten henger inne i kordegehenget. For å lette manøvre, lading og eksersis bør blankvåpen henge noe over på ryggen – uten å løpe risiko for at soldaten snubler i korden under marsj.