Soldatene bar ulike blankvåpen avhengig av hvilken grad og våpengren de tilhørte
Fekting var en levende tradisjon 1700-tallet. Det eksisterte flere fekteskoler som underviste i bruken av kårde, tessak, broadsword og sabel i mange land. I 1601 hadde Kong Christian IV hyrt inn den høyst ansette italieneren Salvator Fabris som det danske hoffets fektemester. Bønder i Norge var blitt utrustet med tessak, eller “bondesverdet” etter Christian IVs lov av 1604. Adelen og offiserer bar ofte kårder de hadde kjøpt inn selv. I den store nordiske krig, bar Karl XIIs soldater og offiserer også lange kårder. En kan si at rundt år 1700 var fektekunsten fortsatt sett på som en del av militær trening, trass i at man kjempet militært med musketter og kanoner. Blant kavaleriet brukte en fortsatt sabel og pallasker, og menige hadde infanterikårder og bajonetter til å stormangrep og forsvare seg i nærkamp. Draktkården var dessuten blitt populær i æresdueller, og en offiser måtte kunne forsvare sitt liv og sin ære i så fall.
Musketerene bar infanterikårder, kavaleriet hadde ofte pallasker og grendarene gjerne en form for øks.
