Kanon

Artilleriet – en viktig del av Kong Frederik IVs Tambourafdeling.

Kong Fredrik IV’s Tambourafdeling har to støpte munnladningskanoner. 2 stk 6 punds kanoner. Begge kanonene har vi selv lagd lavetter (understellet) til. Vi har også  limbervogner (fordrag /hestedrag) til begge kanonene. Alt utstyr er malt i tidsriktige farger. Løpet er sort, treverket er engelsk rødt og all staffasje (metalldeler) er okergult. Vi bestreber oss på å få utstyret vårt mest mulig tidsriktig, noe som har resultert i mange timer med studie.

Denne 3 punds kanonen er døpt Helena etter Frederik den IV`s første elskerinne.

Uniformering

Artilleristene bærer KFTs uniformer, den første enhetsuniformen fra 1697, men i artilleriets farger. De har også en større, sort kruttveske enn hva infanteristene bærer. Bukse, oppbretter og fôr i våpenfrakken og vesten har krapprød farge, mens våpenfrakkens ytterside er mellomgrå. Artilleristene bærer sidevåpen.

Våpen.

Kong Frederik IVs Tambourafdeling af 1704 (KFT) har til disposisjon 2 stk 6p feltkanoner i bronse. De er produsert som replika (korrekte kopier) av et rør som ble funnet i havnen i Halden – nedenfor Fredriksten. Originalen har høyst sannsynlig blitt brukt mot Carl XIIs angrep på Fredriksten i 1716. På røret står det i uthevede tall 1685 og kongens monogram. Bronserørene er produsert ved et støperi i Harstad etter at en treplugg ble produsert som kopi av originalen fra Halden. Pluggen ble lagt i støpesand, og et innerrør av stål ble satt på plass før støpemassen, bronsen, ble helt inn i formen.

Rørene er montert på en affutasje i de kongelige farger; engelsk rødt på treverket og okergult på alt metall. Lavettene – med to hjul – har KFT laget selv. Avdelingen har i tillegg to limbervogner med kruttboks slik at artilleriet kan koples til hestetrekk.

Kanonene er, etter artilleritradisjon, døpt Helena (von Vieregg) og Anne Sophie (Reventlow). De var kong Frederik IVs elskerinner. Den siste ble han gift med – til venstre side – mens han fremdeles offisielt var gift med sin dronning Louise av Mecklenburg-Güstrow. Da dronningen døde, ble han gift med henne til høyre siden, og hun ble offisielt Danmark-Norges dronning.

Tilleggsutstyr til artilleriet er en kruttkasse pr kanon, og diverse redskap til lading, vasking og rensing av kanonløpet. Tilleggsutstyret er alle montert på stenger og er i bruk for hver lading.

• Ansetter (som brukes til presse sammen kulen og kruttet som er plassert lengst inn i røret).
• Kratse (som brukes til å skrape ut rester av krutt og forladning før neste lading).
• Visker (som brukes til å vaske røret for å sikre at det ikke finnes rester av glør i røret).
• Luntestokk med lunteklemme og lunte (brukes til å antenne lunten på kanonen).
• Elevasjonskloss (som brukes til å heve eller senke løpets retning og derved definere kulebanen).
• Vannbøtte til bruk for viskeren til å slukke rester av glør i røret.
• (Waterpass for å presis kunne regulere kanonens posisjon – KFT har i øyeblikket ikke et slikt.)
•  

Kaliber

Kanonene KFT disponerer har en størrelse på 6p (seks pund). Kaliberet på kanonen uttrykkes i forhold til kulens vekt som igjen er tilpasset rørdimensjonen. Kulene i våre kanoner skal med andre ord veie 6 pund, eller omkring 3 kilo (1 pund er lik 0,425 gram).

Det ble et problem at militæravdelinger disponerte mange forskjellige klasser kanoner og med mange forskjellige pundstørrelser. Da ble det hurtig kaos i leveranse av kuler til det enkelte batteri og avdeling. Dette ble, etter lang erfaring, ryddet opp i av en fransk offiser. Han sørget for at det ble færre forskjellige kalibere og enklere logistikk for håndteringen av våpnene.

Artilleriet i krig

Kulene var i begynnelsen av artilleriets historie laget av tilhuggede, runde stener. Da behovet for kuler økte, ble stenkuler for tungvint å produsere og bruke, og man gikk over til kuler av støpt jern. Fordelen med slik ammunisjon var at den var enklere å produsere, den kunne ha stor vekt, og derigjennom stor anslagseffekt, når denne typen f.eks. ble brukt mot festningsmurer. Ulempen var at kulen kun traff ett eneste sted, og kreativ bruk var nødvendig i strid med infanteri. Da sørget man for å skyte mot linjene fra den fremrykkende fiendens fløy, slik at kulen kunne sprette på bakken og felle fler soldater i samme skudd.

Man utviklet flere typer ammunisjon, som kardesk-kuler og lenkekuler.

Den første var en pakke med mindre kuler eller gjenstander, og en innebygget sprengladning. Den ble skutt ut over fiendens stillinger eller linjer, eksploderte over dem og kulene spredte seg som en haglskur over linjene. Lenkekuler var beregnet til maritime slag og trefninger. To kuler ble lenket sammen. Den ene kulen ble ført inn i røret, gjerne i en morter, den andre kulen lå igjen utenfor røret festet til den andre med en kjetting. Når skuddet gikk, dro kulen inne i røret den andre med seg, det oppstod et spinn mellom dem, og det var velegnet til å rive ned riggen på fiendtlige skip.

I tillegg laget man anretninger for å varme opp kuler helt til de glødet. De hadde som hensikt å antenne det de traff, som skipsdekk eller hus i beleirede byer. Å sende en glødende kule ned i et rør der en større kruttladning ventet på å bli avfyrt må ha vært en stressende tjeneste. Muligheten for feil var stor.

Saluttering og våpenbruk

KFTs kanoner er ikke testet for skyting med skapt / med kule. De brukes kun til saluttering. Vi bruker mellom 2- og 300 gram svartkrutt pr salve.

Ladeprosedyren er slik:

• Først vaskes røret for å fjerne eventuelle slagg eller fremmedlegemer som feilaktig kan ha blitt plassert der.
• Kruttet, kardusen, føres inn i røret, gjerne i form av en lukket kruttpakke med nøyaktig oppmålt kruttmengde som er tilpasset oppdragets art.  
• Ansetteren føres inn i røret og kruttpakningen presses helt ned i røret, slik at det støter mot kanonens bakvegg og godt plassert under luntehullet som er boret ned fra kanonens overside.
• Nå kan eventuelt en forladning legges i og behandles på samme måte som kruttpakken. Det er sjelden vi bruker slike, for trykket i røret ved avfyringen er mer enn stort nok til å gi den ønskede effekt i salutteringen, dersom kruttmengden er tilpasset oppdraget.
• Ved bruk av røhmnål, som føres gjennom luntehullet ned i røret, blir kardusen penetrert og åpnet slik at lunten kan settes på plass ned i kruttpakken.
• Lunten, som er et hurtigbrennende fabrikkprodusert tekstil, eller papir, innsatt med et flammeømfintlig materiale, føres ned gjennom luntehullet og godt ned i kruttpakken inne i røret. Eventuelt kan noe finkrutt legges ved siden av lunten på kanonen, for å sikre antenning.
• Luntestokken skal være skikkelig antent og ha en god glød. Den føres nå ned mot luntens spiss, og holdes der til lunten er antent.
• Etter kort tid utløses salutten.
• Vasking av røret gjennomføres for å slukke eventuelle glør som ligger igjen etter salutten.
• Kratseren brukes dersom en mulighet for at fastbrente rester av ammunisjonen kan henge igjen i røret. De kan inneholde glør. Deretter brukes viskeren en gang til.

Ved repeterende saluttering, gjennomføres hele prosedyren på samme måte mellom hver salve.

Bemanning

Vanlig bemanning på én kanon er fire artillerister, som har hver sin dedikerte oppgave. I tillegg har kanonkommandøren ansvaret for helheten og gjennomføringen. En kommandør kan ha inntil to stykker under sin kommando. Han får igjen sine ordre fra stabsledelsen og gjennomfører innretting, elevasjon og avfyring av skudd i tråd med de kommandoer som blir gitt. Dersom flere batterier er engasjert, har artilleriet også en øvre ledelse som fordeler ordrene fra staben.

Logistikk

Å bevege artilleriet har noen ganger vært nøkkelen til militær suksess på slagmarken. Gustav I Adolf av Sverige fant en ny løsning, som vant ham mange seire. Han spente hestene fast til kanonene på den siden av lavetten der røret peker fremover, ikke på baksiden. På den måten kunne han rykke frem med artilleriet (som i hans tid var svært lite utviklet) og var i stilling i det øyeblikket kanonen(e) var fremme i posisjon, og de kunne åpne ild umiddelbart. De andre, som spente hestene fast i en limbervogn bak kanonen, måtte vende på artilleriet når de kom frem i stedet for å trekke det direkte på plass i skytestilling.

Behov for betjening vises i denne tabellen:

24p     10 – 12 mann

12p     6 – 8 mann

  6p      6 – 7 mann

  3p      3 – 5 mann

I tillegg kommer mannskap til å betjene hestene. Og så skal vi huske at hver avdeling forflyttet seg med mye oppakning og tilhørende hester og vogner. Da Carl XII tapte slaget ved Poltava i Ukraina, var hans store problem at han ikke kunne få snudd alle vognene som fulgte arméen. Det var tusenvis! Veien bakover var fullstendig sperret. Derfor ble hans armé tvunget til å forsøke å ta seg over elven Narva. Det var det mange som ikke klarte, og endte som krigsfanger under Peter den store.

Tunge kanoner ble forflyttet i demontert utgave etter at de ved hjelp av kraner som ligner stubbebrytere, var plassert på solide vogner.

KANON                HESTER               OKSER                  MANNSKAP

  3p                  3                     4                      12

  6p                  6                     7                      26

12p                 10                   12                   36

18p                 14                   17                   50

24p                 16                   20                   70